Hva er det?
Det er ikke noe jeg gjør med deg. Det er et arbeid vi gjør sammen.
Hypnoterapi 2.0 er navnet jeg bruker på måten jeg arbeider terapeutisk på. Arbeidet mitt bygger hovedsakelig på Terapia de Reintegração Implícita (TRI), en terapiform som søker å forstå hvorfor enkelte følelser, reaksjoner eller handlingsmønstre fortsetter å dukke opp, selv når de rent rasjonelt ikke lenger ser ut til å gi mening.
Hypnose er ikke behandlingen i seg selv. I mitt arbeid bruker jeg hypnose som et verktøy i terapien for å hjelpe personen med å rette og holde oppmerksomheten mot det som skjer i øyeblikket – i kroppen, følelsene, bildene og assosiasjonene som kan dukke opp underveis.
Målet er ikke å lete etter en skjult årsak i fortiden eller å analysere personen utenfra. Vi forsøker å forstå hvorfor reaksjonen fortsetter å oppstå i nåtiden, hvilken funksjon den eventuelt fortsatt kan ha, og om ulike responser kommer i konflikt med hverandre.
Med utgangspunkt i denne forståelsen forsøker vi å redusere denne konflikten og hjelpe personen til å møte det som skjer i nåtiden med større frihet og selvstendighet, i stedet for bare å gjenta automatiske reaksjoner.
Når kroppen reagerer og du ikke forstår hvorfor
Noen ganger er det vanskelig å forklare hva som egentlig skjer.
Du kjenner en uro i kroppen, et ubehag, en følelse av at noe ikke er helt som det skal. Du prøver å sette ord på det: angst, frykt, uro, stress, tristhet, panikk … Hva du kaller det, avhenger ofte av når følelsen dukker opp, og hvordan du tolker det som skjer.
Og helt naturlig begynner du å lete etter en forklaring.
«Det må være på grunn av jobben.»
«Kanskje det er forholdet mitt.»
«Jeg har det sånn fordi jeg har for mye å gjøre.»
«Det er fordi jeg må ta en beslutning.»
Noen ganger gir forklaringen mening. Men andre ganger skjer det noe merkelig: Problemet virker nytt, men måten du reagerer på, føles kjent.
Når du legger merke til det, oppdager du kanskje at dette ubehaget har vært der før. I andre situasjoner, knyttet til andre problemer. Omstendighetene har endret seg, men det er noe ved denne reaksjonen som virker kjent.
Og uten å legge merke til det kan du ha blitt veldig flink til å unngå å kjenne på det.
Kanskje jobber du for mye. Holder deg hele tiden opptatt. Unngår bestemte mennesker, steder eller situasjoner. Lar være å reise. Unngår sosiale sammenkomster. Foretrekker å ikke ta ordet i et møte. Planlegger og kontrollerer ting på forhånd. Eller kanskje du ganske enkelt har lært deg å holde hodet opptatt, slik at du slipper å legge så godt merke til det som skjer i kroppen.
Disse strategiene er ikke nødvendigvis meningsløse. Hvis noe reduserer ubehaget, er det helt naturlig at du gjør det igjen.
Problemet oppstår når livet ditt må bli stadig mindre, mer kontrollert eller mer fylt av aktivitet for at du skal kunne fortsette å unngå det du kjenner.
Og likevel kan følelsen bli værende.
Som en lyd i bakgrunnen.
Som lydsporet til livet ditt.
Når oppmerksomheten din er rettet mot noe annet, skrus volumet ned.
Noen ganger blir det nesten helt stille.
Men så kan en situasjon, en tanke eller en kroppslig fornemmelse trekke oppmerksomheten din tilbake
— og volumet skrus opp igjen.
Mange kommer til meg etter å ha levd slik i lang tid.
Men det er som om en dør er stengt: noe hindrer dem i å leve livet med den friheten de kunne hatt.
De klarer ikke alltid å forklare nøyaktig hva som er galt. Noen ganger ser livet faktisk helt fint ut utenfra.
Det er som å prøve å gå fremover mens noe hele tiden trekker deg tilbake.
Etter hvert blir det slitsomt. Det kan føre til frustrasjon, maktesløshet og en følelse av at ingenting kommer til å forandre seg.
Og det er nettopp her vi begynner å undersøke et annet spørsmål.
I stedet for bare å spørre:
«Hvordan kan jeg få dette til å forsvinne?»
kan vi begynne å spørre:
Hvorfor fortsetter en reaksjon å dukke opp?
Kroppen vår lærer hele tiden.
Gjennom livet lærer vi ulike måter å reagere på mennesker, situasjoner og det vi kjenner. Noen av disse responsene har vært nyttige så mange ganger at de etter hvert ikke lenger krever en bevisst beslutning. De bare skjer.
Det er viktig. Det ville vært umulig å analysere og ta en rasjonell beslutning om hver eneste lille reaksjon før vi responderte på verden rundt oss.
Problemet er at en innlært respons kan fortsette å bli aktivert selv om situasjonen har endret seg.
Det er som om kroppen fortsatt bruker en gammel løsning på en ny situasjon.
Det betyr ikke at det er noe galt med deg, eller at kroppen din er «imot deg». Reaksjonen kan ha en logikk ut fra det som er blitt lært – selv om denne logikken ikke lenger er like tydelig i dag.
Og noen ganger skjer det noe enda mer interessant: To responser som hver for seg gir mening, kan komme i konflikt når de aktiveres samtidig.
Du kan ønske å stå opp for deg selv og samtidig kjenne et behov for å bevare en relasjon.
Du kan ønske å bli sett og anerkjent på jobb, men reagere på det å bli eksponert som om det innebærer en form for risiko.
Du kan ønske å hvile, men kjenne ubehag når du ikke er produktiv.
Du kan ønske å si nei, men merke at kroppen reagerer som om det å si nei har en altfor høy pris.
Ingen av disse responsene trenger å være meningsløse når vi ser på dem hver for seg. Det er nettopp i spenningen mellom dem at ubehaget kan oppstå.
I TRI kalles denne spenningen mellom uforenlige responser for affektiv spalting (cisalhamento afetivo). Målet med terapien er ikke å avgjøre hvilken side som har «rett» og fjerne den andre, men å forstå hva de ulike responsene forsøker å ivareta, slik at det som tidligere har stått i konflikt, kan reorganiseres. Det er denne reorganiseringen vi kaller reintegrasjon.
Derfor er vi ikke nødvendigvis ute etter å finne ut når alt begynte.
Det viktigste spørsmålet er ofte:
«Hvilken funksjon kan denne responsen fortsatt ha i dag?»
Og hvor kommer hypnosen inn?
Hypnose er ikke behandlingen i seg selv. Det er et verktøy jeg bruker under terapien.
Mye av det vi gjør i hverdagen, skjer automatisk. Du trenger ikke å tenke for at hjertet skal slå raskere i en situasjon som skremmer deg, for å kjenne at det knyter seg i magen før en vanskelig samtale, eller for å merke at kroppen blir anspent når noe føles ubehagelig.
Og ofte skjer det noe interessant: Du kan være veldig god til å forklare hva du tenker, men ha mye vanskeligere for å forklare hva du kjenner.
Det er her hypnose blir spesielt nyttig i mitt arbeid.
Under terapien bruker jeg hypnose til å rette og holde oppmerksomheten mot det som skjer der og da – mot kroppslige fornemmelser, følelser og også bilder, tanker og assosiasjoner som kan dukke opp.
Det betyr ikke at vi følger en bestemt rekkefølge eller bevisst leter etter en bestemt følelse, et bilde eller et minne. Hver prosess utvikler seg forskjellig, ut fra det som skjer under terapien.
Det viktige er at vi ikke trenger å bli værende bare i den rasjonelle forklaringen på problemet. Vi kan også inkludere det personen legger merke til og opplever mens vi arbeider.
Disse opplevelsene behandles ikke som et hemmelig budskap fra «underbevisstheten», eller som et bevis på at vi har funnet årsaken til problemet. De er en del av det som oppstår under prosessen, og som vi kan undersøke sammen.
Dette er spesielt viktig i måten jeg arbeider på, fordi TRI ikke handler om å tolke symboler utenfra, rekonstruere en antatt skjult årsak i fortiden eller gi tidligere hendelser en ny betydning som en måte å løse problemet i nåtiden på.
Hypnose brukes altså ikke for at jeg skal «gå inn i hodet ditt» og forandre noe.
Den hjelper meg med å skape betingelser for at vi sammen kan rette oppmerksomheten mot det som vanligvis skjer for raskt, for automatisk – eller blir unngått før det i det hele tatt blir forstått.
Men hvordan er det å være hypnotisert?
Sannsynligvis mye mer normalt enn du forestiller deg.
Under hypnose sover du ikke. Du vet hvor du er, du vet hvem som er sammen med deg, og du fortsetter å tenke selv. Under terapien snakker vi sammen, du svarer på spørsmålene mine og deltar aktivt i prosessen.
Du mister ikke evnen til å ta egne valg. Du kan snakke, bevege deg og åpne øynene hvis du vil.
Og kanskje er nettopp dette noe av det som overrasker mest når man opplever hypnose for første gang: Du føler deg fortsatt som deg selv.
Derfor er det ganske vanlig at noen sier etterpå:
«Men jeg tror ikke jeg ble hypnotisert.»
Mange kommer med en forventning om en helt ekstraordinær opplevelse. De forestiller seg at stemmen min blir fjernere og fjernere, at de på et tidspunkt vil «forsvinne», miste oversikten over det som skjer, og så åpne øynene igjen fullstendig forandret.
Slik er det ikke.
Det finnes ingen portal til Narnia.
Noen blir veldig avslappet. Andre merker endringer i hvordan de kjenner kroppen, i oppmerksomheten eller i hvor intense bilder og fornemmelser oppleves. Noen har svært levende opplevelser, mens andre merker langt mer subtile endringer.
Hypnose betyr heller ikke at du gir terapeuten kontroll over sinnet ditt. Suggestioner kan være en del av hypnose, men du blir ikke et menneske uten egen vilje som bare gjør alt du får beskjed om.
Filmer, tegnefilmer og sceneshow har bidratt til å skape et helt annet bilde: Noen knipser med fingrene, personen «sovner», mister kontrollen og vet knapt hva som skjedde etterpå.
Hypnosen jeg bruker i terapi, er langt mindre spektakulær.
Og det er viktig, fordi jeg trenger ikke at du forsvinner ut av prosessen. Jeg trenger nettopp at du er til stede i den.
Hvis du forventer at hypnosen skal gjøre jobben for deg …
Hvis du ser for deg en form for hypnoterapi der du legger deg ned, lukker øynene og hører terapeutens rolige stemme bli fjernere og fjernere til alt bare forsvinner – og så våkner til en nedtelling og oppdager at problemet ditt er borte fordi noen har «omprogrammert underbevisstheten din» – da er det ikke slik jeg arbeider.
Her finnes det ingen mirakler. Og du er ikke en passiv deltaker i behandlingen.
Dette er et arbeid vi gjør sammen.
Min rolle er å lede prosessen, stille spørsmål, rette oppmerksomheten og hjelpe deg med å undersøke det som oppstår underveis i terapien.
Men jeg kan ikke gå inn i hodet ditt og løse problemet for deg.
Og det vil jeg heller ikke.
Jeg trenger nettopp deg: til stede, aktivt med i prosessen, oppmerksom på det som skjer og i stand til å ta egne valg.
Jeg pleier å tenke at jeg kjenner veien, men det er du som kjører.
Jeg kan veilede deg, hjelpe deg med å oppdage veier du kanskje ikke har sett ennå, og følge deg gjennom prosessen. Men jeg kan ikke ta over rattet.
Det er ikke noe jeg gjør med deg
Hypnoterapi 2.0 er ikke noe jeg gjør med deg. Det er et arbeid vi gjør sammen.
Jeg har ikke svarene på livet ditt – og det er heller ikke min rolle å bestemme hva som er best for deg.
Jeg kan hjelpe deg med å forstå bedre hva som skjer, stille spørsmål, vise muligheter og følge deg gjennom prosessen. Men valgene er fortsatt dine.
Og det betyr også at endringen ikke stopper når du går ut av terapirommet.
Den fortsetter i livet: i valgene du tar, grensene du setter, handlingene dine og måten du begynner å møte situasjoner i hverdagen på.
Jeg kan ikke love deg et liv uten problemer. Og det ville heller ikke vært målet. Livet vil fortsatt innebære utfordringer, tap, konflikter, frykt, frustrasjon og vanskelige valg.
Min oppgave er en annen.
Jeg kan hjelpe deg med å åpne døren. Men det er du som bestemmer om du vil gå gjennom den – og hva du gjør etterpå.
