Jeg har bodd i Norge i 18 og et halvt år. Lenge nok til å føle meg hjemme og elske dette landet som har tatt imot meg. Når jeg reiser til Brasil, savner jeg Norge: maten, den kalde brisen i ansiktet, stillheten. Mange mennesker som snakker samtidig gjør meg sliten nå. Er ikke det rart? Jeg elsker familien min og vennene mine i Brasil, men jeg er ikke lenger den samme personen som de kjente – og jeg vil aldri bli helt norsk, blant annet på grunn av aksenten min. Så hvor er egentlig mitt trygge sted?
Kanskje dette er en av de tingene det snakkes minst om når man emigrerer: det handler ikke bare om å bytte land, men om å bytte kropp, rytme og indre referanser. Kanskje har det sammenheng med noe helt grunnleggende i biologien: menneskekroppen tilpasser seg miljøet den lever i. Ikke bare fysisk, men også emosjonelt, sosialt og sanselig. Vi venner oss til rytmer, lyder, lukter, temperaturer og måter å være i relasjon på. Over tid blir det som var fremmed normalt – og det som var normalt begynner å føles fremmed. Tilpasning og kultur handler ikke bare om land, men om hvordan kroppen lærer å eksistere i verden.
Tilpasning og kultur i kroppen
Kroppen tilpasser seg nesten alt. En rutine, en rolle, et forhold, en jobb, en emosjonell tilstand. Vi tilpasser oss solen som står opp tidligere eller senere, kulde, stillhet, støy, kaffe uten sukker, mindre søte desserter.
I begynnelsen virker alt rart. Etter hvert blir det normalt. Og uten at vi merker det, begynner det som var kjent å føles for mye.
Biologisk tilpasning
Fra et biologisk perspektiv er tilpasning ganske enkelt dette: kroppen lærer å leve bedre i miljøet den befinner seg i. Når miljøet endrer seg, endrer kroppen seg også. Holdning, tempo, sensitivitet, det som oppleves som trussel eller trygghet. Kroppen spør ikke om den vil tilpasse seg. Den gjør det bare.
Homeostase
Vitenskapen kaller denne tendensen for homeostase – kroppens behov for balanse. Det er som en indre termostat: når noe endrer seg for mye, prøver systemet å kompensere. Når hverdagen blir kaotisk, skaper kroppen spenning. Når miljøet er forutsigbart, slapper kroppen av. Når vi bytter land, rolle eller identitet, går denne termostaten litt i spinn. Kroppen prøver på alle måter å vende tilbake til en kjent tilstand. Derfor så mye savn, sammenligning og behov for å gjenskape det gamle i det nye. Homeostase er kroppen som prøver å komme hjem – selv når hjemmet ikke finnes lenger.
Nevropsykologisk plastisitet
Hjernen er plastisk i ordets bokstavelige betydning: den forandrer seg med erfaring. Jo mer vi gjentar noe, desto mer blir det “normalt” for systemet. Smak endrer seg, referanser endrer seg, til og med det som gir glede eller ubehag endrer seg. Hjernen lærer raskt. Det er identiteten som lider mest.
Autopoiese
Det finnes en idé i biologien som sier at levende systemer ikke bare formes av omgivelsene – de reorganiserer seg kontinuerlig for å fortsette å eksistere. Med andre ord: organismen gjenskaper seg selv gjennom erfaring. Vi tilpasser oss ikke bare verden. Vi bygger oss selv på nytt for å passe inn i den. Det er ikke bare miljøet som forandrer oss. Vi forandrer oss selv for å overleve i miljøet.
Fra et vitenskapelig perspektiv er alt dette helt forventet. Kroppen tilpasser seg, søker balanse og reorganiserer hjernen basert på erfaring. Biologien kaller det tilpasning, homeostase og nevroplastisitet. I praksis er det bare kroppen som gjør det den alltid har gjort: prøver å overleve best mulig der den er.
Problemet er at identiteten ikke endrer seg i samme tempo. Og det er der fremmedfølelsen oppstår.
Boblefasen: når kroppen prøver å ikke endre seg
Når noen flytter til et nytt land, er det helt naturlig å søke kontakt med mennesker fra samme opprinnelse. Tilpasning skjer ikke over natten, og kroppen trenger fortsatt maten, musikken, språket og de gamle referansene. Mange fortsetter å se TV fra hjemlandet, følge nyheter, prøve å ikke miste konteksten.
Alt dette er ekstremt behagelig, fordi det skaper en illusjon av kontinuitet. Personen føler seg fortsatt på et trygt sted. Hun vet hvordan hun skal oppføre seg, forstår de sosiale kodene, vitsene, de kulturelle symbolene. Hun har kontroll.
Kanskje er det dette som forklarer ghettoer og hvorfor det er så vanskelig å forlate dem. Utenfor boblen finnes en verden jeg ikke kjenner: jeg forstår ikke språket, vet ikke hva som er tillatt eller forventet. I sosiale situasjoner føler man seg utenfor – og kroppen reagerer. Når man begynner å lære språket, kommer en enorm tretthet, og det er ikke uvanlig at kroppen “slår seg av”, sovner på rare steder.
Utenfor boblen blir alt sammenligning: trafikk, mote, mat, renhet i gatene. Noe virker bedre, noe verre. Kroppen lager komfortsoner for ikke å dø symbolsk. Den foretrekker illusjonen av kontinuitet fremfor smerten ved å bygge seg selv på nytt. For det finnes en reell risiko der: jeg kan bli avvist av den nye gruppen – og for menneskehjernen har sosial eksklusjon alltid betydd livsfare.
Ett bein i hvert land er slitsomt
Det finnes et gammelt mantra som sier at all magi har en pris. Samtidig som boblen er komfortabel, merker kroppen at miljøet ikke er det samme, og begynner naturlig å tilpasse seg. Men når tilpasningen oppleves som et svik mot hjemlandet, historien eller kjærligheten til familie og venner, begynner kroppen å gjøre motstand.
Da oppstår den evige sammenligningen, følelsen av “en dag skal jeg tilbake”, i det minste på ferie. En kronisk nostalgi. Kroppen havner i konflikt: én del vil – og må – tilpasse seg det nye miljøet; den andre delen kan ikke tilpasse seg av lojalitet til kjærlighet og identitet.
Denne konflikten er ekstremt slitsom for nervesystemet. Over tid begynner kroppen å kollapse i form av en diffus ubehagsfølelse som ofte tolkes som tristhet uten klar årsak, vinterdepresjon, mangel på sol. Men ofte er det bare en kropp som er utslitt av å leve delt.
Noen velger da å forbli i ghettoen. De lærer ikke språket, interesserer seg ikke for kulturen – og vil ikke. De kritiserer det nye landet sterkt som en indre forsvarsmekanisme og som rettferdiggjøring for å forbli tro mot den gamle identiteten. I de fleste tilfeller er dette en overlevelsesstrategi.
Men det finnes også de som velger å prøve.
Det er ofte i denne fasen mange velger å reise tilbake. Ikke fordi det mislyktes, men fordi det å begynne å endre seg på ordentlig gjør mer vondt enn å gå tilbake til den man var. Å bli værende skjer når kroppen forstår at for å fortsette, må noe dø. Og de som blir, blir ikke fordi de er sterkere – men fordi det i det øyeblikket i livet var mer ubehagelig å gå tilbake enn å fortsette.
Når identiteten begynner å endre seg (og ingen sier ifra)
For de som velger å prøve, fortsetter prosessen. Gradvis lærer man språket bedre, begynner å like lokal musikk, synes maten smaker godt, føler seg litt mer hjemme.
Og så skjer noe rart. Når vi fokuserer mye på én ting, blir resten uklart. Det samme skjer med livet: når man konsentrerer seg om å bygge et nytt sted å eksistere, mister man sakte kontakten med hjemlandet.
I de få møtene som skjer, oppstår en merkelig følelse. Vitsene er ikke like morsomme lenger. Man får høre at man er “annerledes”, “kaldere”, noen spøker: “du begynner å bli nordisk, kald og trist.” Nye ord dukker opp, referanser man ikke forstår, uttrykk noen må forklare.
Kjærligheten og vennskapet er der fortsatt. Det er ikke at jeg ikke hører til. Det er at vi ikke lenger deler samme fortelling i sanntid. Smerten er ikke ensomhet. Det er tap av synkronitet.
Og så oppstår et gap. Jeg er ikke lenger “brasiliansk” slik jeg var. Men heller ikke “norsk”. Ikke helt. Ikke utenpå, ikke inni. Så hvem er jeg nå? Hvor er mitt trygge sted?
Dette er kanskje det merkeligste øyeblikket i hele prosessen. Når den gamle identiteten ikke holder lenger, og den nye ennå ikke finnes. Du har ikke lenger en komfortabel etikett. Du vet ikke helt hvor du snakker fra og du vet ikke hvilket språk du føler på.
Du er ikke tapt. Du er i en identitetsmessig overgang. Men ingen kaller det det i virkeligheten.
Kopiere, inkorporere, velge
For at tilpasningen skal skje, begynner kroppen nesten automatisk å observere de lokale og kopiere. Klær, vaner, til og med måten å trekke pusten på. Måten å gå på, forholde seg til verden, ta plass. Det er en fase med ekstrem oppmerksomhet på detaljer: hvordan de holder gaffelen, hva de spiser i lunsjpausen, hvordan de har det gøy (selv når det i begynnelsen ikke er gøy i det hele tatt), hvordan de feirer jul.
I psykologien kalles dette modellæring. Bandura beskrev det for flere tiår siden. Jeg beskriver bare hvordan det skjer når det som læres er et helt liv.
Man prøver å stå på ski, lærer å lage lokale retter, oppdager rare kombinasjoner, sminker seg annerledes. Man lærer hvilke TV-programmer som gjelder, hvilke temaer som er “trygge” i samtaler, lærer til og med å snakke om farger på vegger. Alt dette til det begynner å gå av seg selv.
Og så skjer det noe. En dag merker du at du forstår nyhetene på radio uten å oversette i hodet. At du ler av en vits. At du ikke trenger å tenke så mye før du snakker. Det er som om en dør åpner seg: du forstår kulturen. Ikke fordi du er enig i alt, men fordi du forstår kodene. Du trenger ikke lenger stille spørsmål hele tiden. Det holder å forstå.
Og først da – når du føler deg, i det minste litt, som en del av flokken – kommer den vakreste fasen: å velge hva som får bli og hva som kan slippes. Ikke av frykt for å miste identitet, men av bevissthet. Som høsten som slipper bladene for å fortsette å leve.
Det handler ikke om å bli en annen. Det handler om å bli større.
Det er da du oppdager at det trygge stedet ikke egentlig ligger i et land. Det har alltid ligget inni deg. Og derfra kan du bygge din egen identitet: en blanding av brasiliansk og norsk, uten å måtte velge side.
Du kan spise pão de queijo mens du hører på Aurora, sitere Drummond etter en fiskesuppe, slutte å krangle med aksenten – selv om du studerer norsk hver dag for å bli bedre. Og du oppdager noe viktig: jeg tilhører ikke lenger et sted. Jeg tilhører meg selv.
Sunn tilpasning visker ikke ut. Den utvider. Og når vennene sier noe jeg ikke forstår, gjør det ikke vondt lenger. Hvis jeg er nysgjerrig, spør jeg. Hvis ikke, er det også greit. Jeg føler ikke lenger at jeg ligger bak.
Sannheten er at menneskekroppen er en tilpasningsmaskin. Men tilpasning er alltid ubehagelig. I enhver situasjon. Og kanskje er det nettopp dette som lærer oss tålmodighet med vårt eget liv. Vi blir ikke født ferdige. Vi blir til.
Og kanskje er den største kjærlighetserklæringen jeg kan gi foreldrene mine ikke å bevare alle tradisjoner intakte, men å ære livet jeg fikk ved å leve fullt ut hvert øyeblikk verden inviterer meg til å eksistere.
2 kommentarer til “Tilpasning og kultur”
Interessant!
Takk Eli!