Angst er blant de vanligste grunnene til at mennesker kommer til kontoret mitt.
«Jeg har angst.»
Det interessante er at når jeg spør hva de mener med angst, får jeg aldri det samme svaret.
For én er det hjertet som plutselig begynner å slå fort.
En annen kjenner at halsen snører seg sammen.
Noen skjelver.
Noen blir kvalme.
Jeg har møtt mennesker som kaster opp.
Andre beskriver en uro i hele kroppen, eller et intenst behov for å trekke seg unna, komme seg hjem, lukke døren og være i fred.
Og alt dette har fått det samme navnet:
angst.
Det synes jeg er interessant.
For hva er det egentlig vi snakker om når vi sier at vi har angst?
La oss gjøre et lite eksperiment.
Bare mens du leser denne teksten, kan vi legge ordet angst litt til side.
Vi kaller det heller argh.
Argh er ikke en diagnose. Det er ikke engang en følelse.
Argh betyr bare:
Det skjer noe i meg akkurat nå, og jeg liker det ikke.
Hjertet gjør argh.
Magen gjør argh.
Halsen gjør argh.
Tankene gjør argh.
Hele kroppen gjør argh.
Perfekt.
Nå vet vi nesten ingenting.
Og det er akkurat der jeg liker å begynne.
For i det øyeblikket vi sier «angst», er det lett å tro at vi allerede har forklart noe.
Men kanskje har vi bare gitt ubehaget et navn.
Et navn er ikke nødvendigvis en forklaring
Vi mennesker liker forklaringer.
Det er ubehagelig når kroppen gjør ting vi ikke forstår. Når hjertet plutselig banker. Når magen vrenger seg. Når vi kjenner en merkelig uro eller et behov for å komme oss bort uten helt å vite hvorfor.
Da er det godt å ha et ord.
Angst.
Plutselig har det uforståelige fått en plass å bo.
«Det er derfor jeg føler dette. Jeg har angst.»
Og kanskje stemmer det. Angstlidelser finnes. De kan være alvorlige, svært belastende og kreve behandling.
Men selve ordet forteller oss fortsatt ganske lite om hva som skjer akkurat med deg.
Det blir enda mer interessant når vi begynner å legge merke til hvor argh dukker opp.
Det skjer når jeg er sammen med mennesker.
Sosial angst.
Det skjer på skolen.
Skoleangst.
Det skjer når jeg skal prestere.
Prestasjonsangst.
Det skjer på jobb.
Jobben gir meg angst.
Og det er veldig menneskelig å gjøre denne koblingen. Vi kjenner ubehaget, ser på det som skjedde rett før, og forsøker å lage en sammenhengende historie:
Dette skjer med meg når jeg er der. Derfor er det der problemet ligger.
Noen ganger gjør det det.
Men ikke nødvendigvis.
Stedet der alarmen går, er ikke alltid stedet der brannen startet.
Og før jeg forsøker å skru av alarmen, blir jeg nysgjerrig på hvorfor den piper.
Hva gjør kroppen egentlig?
Vi har lett for å tenke på følelser som ferdige pakker.
Først skjer det noe. Så kommer følelsen. Og så reagerer kroppen.
Jeg blir redd – derfor slår hjertet fort.
Jeg har angst – derfor skjelver jeg.
Jeg er stresset – derfor klarer jeg ikke å sove.
Men kroppen og følelsene våre er langt mer kompliserte enn som så.
Nevroforskeren Lisa Feldman Barrett beskriver i boken How Emotions Are Made hvordan hjernen hele tiden forsøker å forstå det som skjer både i og rundt oss. Den mottar signaler fra kroppen, bruker tidligere erfaringer, situasjonen vi befinner oss i og begrepene vi har lært, og forsøker å skape mening av det hele.
Et hjerte som slår fort kommer for eksempel ikke med en liten merkelapp hvor det står ANGST.
Hjertet slår bare fort.
Det kan gjøre det fordi du løper opp en bakke. Fordi du har drukket mye koffein. Fordi du ser noen du er forelsket i. Fordi du skal holde en presentasjon. Fordi du har sovet altfor lite. Fordi du er redd.
Den kroppslige reaksjonen er virkelig.
Men reaksjonen forteller oss ikke automatisk hva den betyr.
Det er blant annet derfor jeg synes det er så interessant å høre hva forskjellige mennesker beskriver som angst. Det finnes ikke én opplevelse som alle forteller om. Kroppene, situasjonene, historiene og tolkningene er forskjellige.
Det betyr ikke at følelsen er innbilt.
Tvert imot.
Det betyr at den fortjener mer nysgjerrighet.
Kroppen gjør ikke ting bare for å irritere deg
Tenk deg at du skal re opp en seng.
Du finner et gammelt laken bakerst i skapet, drar det ut og rister det.
En liten sky av støv treffer ansiktet ditt.
Atsjo!
Du nyser.
Ingen ville umiddelbart tenkt:
Hva er galt med nesen min? Hvordan får jeg nesen til å slutte med dette?
Nesen reagerer på noe.
Og selve nyset betyr heller ikke nødvendigvis at det er noe galt med deg. Det er en reaksjon fra et system som forsøker å håndtere det det registrerer.
Følelser er selvfølgelig langt mer komplekse enn en nyserefleks. Hjernen vår reagerer ikke bare på det som fysisk befinner seg foran oss. Den bruker erfaring, hukommelse og forventninger. Vi kan reagere på noe som skjer nå, noe vi tror kommer til å skje, eller noe kroppen og hjernen har lært å forvente.
Men jeg liker likevel bildet av det støvete lakenet.
For når vi kjenner ubehag, blir oppmerksomheten veldig fort rettet mot ubehaget.
Vi vil ha bort hjertebanken.
Bort med uroen.
Bort med kvalmen.
Bort med frykten.
Bort med argh.
Og noen ganger er det selvfølgelig nettopp reaksjonen som trenger behandling.
Men andre ganger kan det være verdt å stille et annet spørsmål først:
Hva reagerer dette mennesket på?
For kanskje skal vi ikke begynne med nesen.
Kanskje skal vi først se om det er støv i rommet.
Jeg begynner ikke med barndommen. Jeg begynner med tirsdag.
Når noen kommer til meg fordi de ønsker hjelp med angst, er jeg selvfølgelig interessert i det de kjenner.
Men jeg spør sjelden:
Hvorfor tror du at du har angst?
Jeg vil først vite hva personen mener når hun bruker det ordet.
Hva skjer i kroppen?
Hva kjenner du?
Når skjer det?
Hva gjør du når det skjer?
Og så blir jeg interessert i noe langt mindre mystisk:
Hvordan ser livet ditt ut akkurat nå?
Når legger du deg?
Hvor mange timer sover du?
Hvordan sover du?
Hvor mye kaffe drikker du?
Energidrikk?
Hvor mye vann drikker du i løpet av dagen?
Spiser du ordentlig?
Beveger du kroppen?
Trener du?
Hvor mye tid tilbringer du foran en skjerm?
Når legger du bort telefonen om kvelden?
Har du mennesker rundt deg?
Hvordan har du det hjemme?
Hvordan har du det med familien din?
Hvordan går det med økonomien?
Er det mye du utsetter?
Og en av mine favoritter:
Liker du jobben din?
Det høres kanskje nesten for enkelt ut.
Man kommer til terapi med noe så stort og vanskelig som angst, og terapeuten begynner å spørre om søvn, kaffe, vann og hvordan det går på jobb.
Men det finnes en grunn.
Jeg vil vite hvordan livet ditt ser ut før jeg prøver å forandre hvordan kroppen din reagerer på det.
Noen ganger trenger kroppen først og fremst søvn
Tenk på en ungdom som sover fem eller seks timer om natten.
Telefonen blir med i sengen. Det blir litt TikTok, noen meldinger, en video til. Og én til.
Neste morgen er kroppen utslitt.
Så kommer energidrikken.
Kanskje én på morgenen. Kanskje en til senere på dagen.
Og koffein er ikke bare noe som gjør oss mindre trøtte. Hos barn og ungdom kan høyt koffeininntak blant annet forbindes med uro, skjelving, hjertebank og søvnforstyrrelser.
Så kommer kvelden.
Ungdommen er trøtt, men kroppen og hodet har ikke nødvendigvis fått gode betingelser for å roe seg. Telefonen kommer frem igjen. Leggetiden forskyves.
Neste dag begynner det på nytt.
Lite søvn.
Trøtthet.
Koffein.
Skjerm.
Stimulering.
Lite restitusjon.
Og midt inne i dette sitter et ungt menneske og kjenner:
Hjertet mitt oppfører seg rart.
Jeg klarer ikke å konsentrere meg.
Jeg er irritert.
Jeg er urolig.
Jeg føler meg ikke som meg selv.
Hva er galt med meg?
Kanskje svaret er angst.
Men før vi bestemmer oss for det, har jeg lyst til å vite hvordan dette mennesket lever.
For symptomene er virkelige.
Hjertebanken er virkelig.
Uroen er virkelig.
Konsentrasjonsproblemene er virkelige.
Men symptomet og forklaringen på symptomet er ikke det samme.
Og her synes jeg vi voksne har et spesielt ansvar.
For når et ungt menneske forsøker å forstå kroppen sin, må vi være forsiktige med å gi en rask forklaring på noe som kanskje trenger en bredere undersøkelse.
I Norge viser nyere tall fra Folkehelseinstituttet at mange ungdommer sover mindre enn anbefalt, samtidig som energidrikk er blitt en viktig kilde til koffein blant ungdom. Koffein sent på dagen kan igjen gjøre søvnen vanskeligere.
Det betyr selvfølgelig ikke at ungdom med angst egentlig bare trenger å legge bort telefonen og drikke vann.
Og det betyr definitivt ikke at ADHD, depresjon eller angstlidelser kan forklares med dårlige vaner.
Men søvn, koffein, fysisk aktivitet, mat, skjermbruk, belastning og generell helse er ikke ubetydelige detaljer rundt et psykisk problem.
De er en del av mennesket som sitter foran oss.
Noen ganger bør også fysiske symptomer vurderes medisinsk. Endringer i kroppen kan ha mange årsaker, og terapi skal ikke erstatte legeundersøkelse når det er behov for det.
Kroppen lever også livet ditt
Og dette gjelder ikke bare ungdom.
Vi kan gjøre noe lignende som voksne.
Vi lever i en hverdag som tærer på oss og blir deretter overrasket når kroppen begynner å protestere.
Vi sover for lite.
Vi sitter stille nesten hele dagen.
Vi har for mange avtaler.
Vi er tilgjengelige hele tiden.
Vi har mistet kontakten med venner.
Vi går på en jobb vi gruer oss til hver morgen.
Vi utsetter ting vi vet at vi må gjøre.
Vi lever kanskje i et forhold vi for lengst har forstått at vi ikke ønsker å være i.
Og så en dag sier vi:
«Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har så mye angst.»
Det er akkurat da jeg blir nysgjerrig.
Ikke nødvendigvis på 1997.
På tirsdag.
Hvordan ser en helt vanlig tirsdag i livet ditt ut?
For kroppen din lever ikke i teorien om livet ditt.
Den lever tirsdagen.
Når livet har for mange åpne faner
Det finnes en annen type argh jeg ofte møter.
Den kommer ikke nødvendigvis med hjertebank eller skjelving.
Den kan kjennes som en konstant uro i bakgrunnen. Som om noe hele tiden ligger og venter på deg.
Regningen du ikke har åpnet.
E-posten du skulle ha svart på for tre uker siden.
Skjemaet som må sendes inn.
Tannlegetimen du må bestille.
Boden du skulle ha ryddet.
Prosjektet du begynte på, men aldri gjorde ferdig.
Pengene du vet du burde få oversikt over.
Den vanskelige samtalen du stadig flytter til neste uke.
Én ting er sjelden problemet.
Men etter hvert kan livet begynne å ligne en nettleser med 37 åpne faner.
Du jobber kanskje bare i én av dem.
Men de andre er fortsatt åpne.
Og et sted i bakgrunnen vet du det.
Det finnes forskning som viser at uferdige mål lettere kan fortsette å dukke opp i tankene våre. Interessant nok ser det ut til at det å lage en konkret plan for når og hvordan vi skal gjøre noe, kan redusere noe av denne mentale belastningen.
Kanskje er det ikke så rart.
Hjernen liker ikke bare svar.
Den liker også planer.
Noen ganger er problemet ganske praktisk
Det er lett å gjøre psykisk ubehag veldig psykologisk.
Vi leter etter følelser.
Mønstre.
Traumer.
Barndom.
Selvbilde.
Og alt dette kan selvfølgelig være relevant.
Men noen ganger trenger livet også noe langt mindre poetisk.
Et budsjett.
En kalender.
En søppelsekk.
En telefon.
Et nei.
En beslutning.
Noen ganger trenger du å åpne nettbanken.
Noen ganger trenger du å rydde kjøkkenet.
Noen ganger trenger du å slutte å si ja til ting du ikke har tid til.
Noen ganger trenger du å bestemme deg for at prosjektet faktisk aldri skal gjøres ferdig – og lukke fanen med god samvittighet.
For ikke alle problemer som skaper en emosjonell reaksjon, har bare en emosjonell løsning.
Du kan lære deg pusteteknikker for å håndtere uroen du kjenner når du tenker på økonomien.
Men pusteteknikken betaler ikke regningen.
Terapi kan hjelpe deg med følelsene rundt kaoset.
Men terapi rydder ikke huset.
Og noen ganger vet du allerede
Dette blir enda tydeligere når problemet ikke er en regning eller en rotete bod, men noe mye større.
Et forhold, for eksempel.
Noen mennesker bruker år på å vente på det riktige tidspunktet for å avslutte et forhold de allerede vet at de ikke ønsker å være i.
De har tenkt.
Analysert.
Forsøkt.
Ventet.
De vet at kjærligheten er borte.
Eller at forholdet gjør dem vondt.
Kanskje har de til og med sagt til seg selv hundre ganger:
Jeg må gå.
Men ikke akkurat nå.
Etter jul.
Når barna blir litt større.
Når økonomien blir bedre.
Når partneren har det bedre.
Når livet roer seg.
Det perfekte tidspunktet kommer merkelig nok aldri.
Men kroppen fortsetter å leve i forholdet mens du venter.
Den lever samtalene.
Stillheten.
Konfliktene.
Usikkerheten.
Tilpasningen.
Det du ikke sier.
Det du ikke gjør.
Dag etter dag.
Og kanskje begynner argh å bli høyere.
Det betyr ikke at kroppen har en mystisk fasit og prøver å fortelle deg at du skal skille deg.
Men det betyr at kroppen din ikke er adskilt fra livet du lever.
Hvis du hver dag befinner deg i en situasjon du opplever som belastende, utrygg eller uholdbar, er det relevant når vi forsøker å forstå hvordan du har det.
I voldelige eller kontrollerende forhold er dette selvfølgelig enda mer komplisert. Å gå er ikke alltid enkelt, og kan i enkelte situasjoner innebære risiko. Da handler handling kanskje først om sikkerhet, støtte og en realistisk vei ut.
Poenget er ikke:
Har du angst? Forandre hele livet ditt.
Poenget er:
Ikke gjør reaksjonen til hele problemet før du har sett på livet den oppstår i.
Følelser lever ikke ved siden av livet
Det er noe jeg liker ved måten filosofen Alain de Botton skriver om følelser på.
Følelsene våre eksisterer ikke i et vakuum.
De finnes midt i kjærligheten, arbeidet, ambisjonene, forventningene, skuffelsene, ensomheten, økonomien, relasjonene og alle de små kompromissene vi gjør med oss selv.
Der Lisa Feldman Barrett hjelper meg til å være forsiktig med å tro at en kroppslig reaksjon allerede forteller meg hvilken følelse eller forklaring jeg har foran meg, minner de Botton meg om noe annet:
Se på livet rundt følelsen også.
For kanskje spørsmålet ikke alltid er:
Hvordan får jeg bort denne følelsen?
Kanskje vi noen ganger må spørre:
Er det noe i livet mitt som faktisk trenger å forandres?
Det er forskjell på å lære kroppen å håndtere en situasjon som ikke er farlig – og å lære seg selv å tåle en situasjon man egentlig burde gjøre noe med.
Det er en forskjell jeg synes er verdt å være nysgjerrig på.
Å forstå er ikke det samme som å forandre
Det finnes en gammel og fristende idé om psykiske problemer:
Hvis jeg bare finner ut hvor dette kommer fra, vil alt falle på plass.
Hvis jeg forstår hvorfor jeg reagerer slik.
Hvis jeg finner hendelsen som startet det.
Hvis jeg klarer å forklare mønsteret.
Da blir jeg fri.
Jeg skulle ønske det var så enkelt.
Innsikt kan være viktig. Noen ganger svært viktig.
Den kan hjelpe oss å se sammenhenger, slutte å være redde for det vi kjenner og forstå hva vi kanskje trenger å gjøre annerledes.
Men å forstå hvorfor du har det slik, er ikke det samme som å forandre hvordan du lever.
Du kan forstå at jobben tapper deg for krefter og fortsatt gå tilbake til den samme jobben mandag morgen.
Du kan forstå at koffein påvirker søvnen din og fortsatt åpne en energidrikk klokken seks om ettermiddagen.
Du kan forstå at du har tatt på deg altfor mye og fortsatt si ja neste gang noen spør.
Du kan forstå at du er ensom og fortsatt bli hjemme.
Du kan forstå at du trenger å bevege deg og fortsatt bli liggende på sofaen.
Du kan forstå at forholdet er over og fortsatt vente på det perfekte tidspunktet.
Kroppen våkner neste morgen til det samme livet.
Innsikt kan vise retningen.
Men innsikt går ikke veien for deg.
Kroppen trenger nye erfaringer
Vi lærer gjennom erfaring.
Og mye av det kroppen og hjernen vår har lært, har blitt lært gjennom repetisjon.
Derfor er det sjelden én fantastisk tirsdag som forandrer alt.
Det er tirsdagen etter.
Og den neste.
Og den etter der igjen.
Det er å legge seg tidligere, igjen og igjen.
Drikke mindre koffein, igjen og igjen.
Bevege kroppen regelmessig.
Gå ut.
Møte mennesker.
Gjøre ferdig det som har ligget og ventet.
Øve på å si nei.
Tåle ubehaget ved å gjøre noe du tidligere har unngått.
Eller faktisk forlate en situasjon som fortsetter å gjøre deg vondt.
Hva som trenger å forandres, vil selvfølgelig være forskjellig fra menneske til menneske.
Noen trenger å endre noe rundt seg.
Andre trenger å gjøre noe annerledes i den samme situasjonen.
Og noen trenger hjelp til å lære kroppen at noe som en gang føltes farlig, ikke er farlig lenger.
Men en forklaring alene gir ikke kroppen en ny erfaring.
Det gjør livet.
Og det tar tid.
Det krever tålmodighet.
Det koster energi.
Det finnes ingen snarvei rundt det.
All magi har sin pris.
Terapeuten kan ikke leve tirsdagen din
Hjelp kan være utrolig viktig.
Noen ganger trenger vi et annet menneske som kan se det vi selv ikke ser.
Noen som stiller andre spørsmål.
Som hjelper oss å forstå reaksjonene våre.
Som utfordrer det vi unngår.
Som hjelper oss å regulere, sortere, planlegge eller finne mot til å gjøre noe annerledes.
Men terapeuten blir igjen på kontoret når timen er ferdig.
Terapeuten kommer ikke hjem til deg og rydder huset.
Betaler regningene.
Fjerner energidrikken fra kjøleskapet.
Legger telefonen din i et annet rom når du skal sove.
Tar på deg skoene og går tur.
Ringer vennen du har isolert deg fra.
Sier nei til sjefen din.
Eller tar den vanskelige samtalen med partneren din.
Det er ikke fordi terapi ikke virker.
Det er fordi livet ditt foregår mellom timene også.
Og kanskje er terapiens viktigste oppgave noen ganger ikke å få deg til å føle mindre.
Kanskje er det å hjelpe deg til å bli i stand til å gjøre mer av det livet ditt trenger.
Ruten ligger i rutinene
På portugisisk finnes det et uttrykk jeg liker veldig godt:
A rota é a rotina.
Det høres nesten for enkelt ut.
Men se på en helt vanlig uke.
Når sover du?
Hva spiser og drikker du?
Hvordan bruker du kroppen?
Hvem møter du?
Hva bruker du tiden din på?
Hva sier du ja til?
Hva sier du nei til?
Hva utsetter du?
Hva unngår du?
Hva gjør du når noe er ubehagelig?
Hvordan ser tirsdagen din ut?
Én tirsdag er bare én tirsdag.
Men hundrevis av tirsdager begynner etter hvert å ligne ganske mye på et liv.
Og det er også gjennom disse dagene kroppen får nye erfaringer.
Igjen.
Og igjen.
Og igjen.
Så hva gjør vi med argh?
La oss gå tilbake til begynnelsen.
Du kommer til meg og sier:
«Jeg har angst.»
Greit.
Men før vi bestemmer oss for hva det betyr, legger vi ordet litt til side.
Bare en liten stund.
Vi kaller det:
argh.
Nå kan vi bli nysgjerrige.
Hvordan kjennes ditt argh?
Hva skjer i kroppen?
Når kommer det?
Hvordan sover du?
Hva drikker du?
Hvordan ser dagene dine ut?
Hvordan har du det på jobb?
Hvordan har du det hjemme?
Hva går du og utsetter?
Hva unngår du?
Er det noe kroppen eller hjernen har lært å reagere på?
Er det noe som trenger behandling?
Er det noe som trenger en lege?
Er det noe som trenger trening og nye erfaringer?
Eller er det noe i livet ditt som ganske enkelt trenger å forandres?
Vi vet ikke ennå.
Og det er helt greit.
For kanskje trenger vi ikke begynne med å få alarmen til å slutte å pipe.
Ikke riv alarmen ned fra veggen. Finn først ut hvorfor den piper.
Noen ganger er det brann.
Noen ganger er det bare toasten.
Noen ganger er alarmen blitt altfor følsom.
Og noen ganger er brannen for lengst slukket, men alarmen har ikke lært det ennå.
Da trenger vi forskjellige løsninger.
Men når vi har forstått litt mer, kommer den delen ingen bok, diagnose eller terapeut kan gjøre for oss:
Vi må leve annerledes der noe trenger å bli annerledes.
Ikke perfekt.
Ikke alt på én gang.
Men lenge nok og ofte nok til at nye erfaringer får en sjanse til å bli kjent.
For veien videre finnes ikke bare i det du forstår.
Den bygges av det du gjør.
Igjen og igjen.
På helt vanlige tirsdager.